Jeg har jobbet med faglig arbeid i en del år, noen år internasjonalt opp mot EU-systemet og med aktivt bruk av ILO-reglene på den globale arena, men jeg forstår ikke Dag Seierstads utlegging i Klassekampen 14. august.

Nå vet vi at SP og SV stemte mot EØS-avtalen i sin tid, mens de i dag aksepterer en mye mer omfattende avtalen for å få sitte ved kongens bord sammen med markedsliberalistene i Arbeiderpartiet. Da må vi forstå at Dag Seierstad ikke ville få beholde sin jobb som rådgiver for SVs stortingsgruppe hvis han gikk ut mot EØS-avtalen. I denne sammenheng gir Seierstads utlegging en slags mening. EØS-avtalen er bra, men eventuelt ”medlemskap” i det føderale EU er ikke aktuelt. Slik er det når logikken i Soria-Moria-erklæringene er politisk basis.

Dag Seierstad burde være klar over at ILO-konvensjonene forholder seg juridisk til FNs medlemsstater. Sjøl om EU fikk sin føderale grunnlov på plass fra 1. desember 2009, er EU ennå ikke å anses som en statsdannelse i FN-systemet. Derfor er ikke EU forpliktet av ILOs regelverk og behøver ikke legge ILOs prinsipper inn i sine direktiver, forordninger eller domsslutninger. Det er der i mot de tjuesyv EU-landene som fortsatt er medlemmer av FN og dermed forpliktet til å følge opp ILOs regler, ikke den Europeiske Union (EU). Her ligger det en innbygd konflikt hvor markedsstyringen alltid vinner.

På tross av to folkeavstemninger og dagens sytti prosent mot norsk deltakelse i EU, er vårt land knyttet til EU gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen, det militære samarbeidet og sytten andre avtaler. Det er grunn til å hevde at Norge er mer med i EU i dag, enn det som ble avvist ved folkeavstemningen i 1994. Sjøl om skadevirkningene på folkestyre og velferdssamfunnet er store, er vi heldigvis ikke med i det føderale EU. Det er vanskelig å fastslå avstanden mellom vår EU-tilpasning og full deltakelse, men la det ikke være noen tvil om at for de faglige organisasjonene er vi i praksis med for fullt i det markedsstyrte EU.

Det er lenge siden jeg har sluttet å irritere meg over de mange tvangsvedtakene fra ESA. De utfører sine oppgaver i henhold til EØS-avtalen, som et overordnet organ for regjering, storting og domstolen. Det er EØS-avtalen som er utfordringen, mens ESA er en naturlig følge av de udemokratiske tilstandene som er godkjent av alle partiene på Stortinget.

Verken jeg eller mitt faglige og politiske kontaktnett ute i Europa har registrert at kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen. Tvert i mot har det i flere år vært en økende arroganse fra kommisjonen og de berørte generaldirektoriater. De sosiale dialogene går på tomgang og den europeiske fagbevegelsen holder sine planlagte aksjonsdager for å vise at de er til stede. Det er lite som tyder på at regjeringene i EU-landene ser på forholdene til de faglige organisasjonene som viktig. De fleste av oss har registrert angrep på kollektive avtaler, lønnsnedslag og kutt i velferdsordninger og pensjonssystemer. Samtidig er det vanskelig å se forskjellene mellom konservative og sosialdemokratiske regjeringer, i deres systematiske arbeid for å leve opp til EUs markedsstyrte grunnlov.

Uttrykket ”anstendig arbeid” har dukket opp som et nytt begrep i markedsliberalistenes nytale. Det må være en oppgave for anstendige faglige tillitsvalgte å avvise slikt vrøvl. Vi har våre egne meningsfylte betegnelser som: retten til fagorganisering, kollektive avtaler, faste stillinger, forhandlings- og streikerett og egne tillitsvalgte med makt og ansvar. Når kommisjonen, parlamentet og domstolen gjør sine vedtak må de konsekvent avvises av de nasjonale og internasjonale faglige organisasjoner. EU har aldri vært på vår side av bordet og har ingen tillit i fagbevegelsen.

ILOs regelverk har stor betydning rundt i verden, mens de gradvis mister betydning i vår del av verden. Den europeiske faglige organisasjonen, EFS, er mer opptatt av å følge opp EUs mislykkede Lisboa-strategi, nå plan 2020, om at EU skal bli den mest konkurransedyktige handelsblokken på den globale arena. De lever etter prinsippet at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Solidaritet med faglige kamerater i andre deler av verden står ikke på dagsorden i EFS.

I innstillingen fra arbeidslivslovutvalget ble det henvist til sekstisyv EU-direktiver som en eventuell ny Lov for arbeidslivet måtte forholde seg til. De fleste var i strid med kravene fra de faglige organisasjonene og lovforslaget ble lagt i en skuff for aldri mer å dukke opp. Vi opplevde at de markedsliberalistske og anti-faglige direktivene fra EU, betydde mer en ILOs konvensjoner. Det er derfor ingen overraskelse at vi i dag har mer enn 2.000 bemanningsselskaper i Norge, hvorav de fleste driver kriminelt med sosial dumping og forakt for norske lover og avtaler. Alt snakk om bruk av reservasjon eller veto mot EUs direktiver og forordninger eller dårlige forsøk på å skape norske tilpasningsregler, er meningsløst og bortkastet tid.

Dag Seierstad mener det må jobbes iherdig politisk innover i EU både fra regjering, partier og fagforbund. Det er en annen og bedre strategi. De faglige organisasjonene i vårt land må kreve at EØS-avtalen blir sagt opp så snart som mulig. Den kan erstattes med en handelsavtale, men helst med en rekke tosidige avtaler med de europeiske statene etter de behov som måtte foreligge. Det vil frigjøre vår regjering og storting fra å bli overstyrt av ESA og EU, samtidig som det vil sette imperiebyggerne i Brussel på en hard prøve. Opprøret kan spre seg, ikke minst i europeisk fagbevegelse. Det er ingen partier i stortinget som vil ta dette grepet i dag. Initiativet må komme fra de faglige organisasjonene og andre som vil ha tilbake det nasjonale folkestyre. Deretter kan vi starte arbeidet med å gjenoppbygge de folkevalgte organers makt, til det beste for de fleste av oss, ikke minst retten til lover og avtaler med virkelige faglige rettigheter.

Olav Boye
olavboye@online.no

Dette innlegget er nektet tatt inn i Klassekampen